Respirasjonssvikt oppstår når lungene ikke lenger klarer å sikre tilstrekkelig gassutveksling. Tilstanden kan være livstruende og krever rask vurdering og behandling for å forebygge alvorlige komplikasjoner.

Lungene har én jobb: å få oksygen inn og karbondioksid (CO2₂) ut. Når lungene ikke klarer denne oppgaven lenger, kaller vi det respirasjonssvikt. Respirasjonssvikt er en av de vanligste grunnene til innleggelse på intensivavdeling. Alvorlig oksygenmangel kan raskt gi alvorlig hjerneskade eller død, så rask vurdering og riktige tiltak er viktig.

To typer respirasjonssvikt

Det er nyttig å skille mellom to hovedtyper av akutt respirasjonssvikt, fordi de har ulik årsak og krever noe ulik tilnærming:

TYPE 1 RESPIRASJONSSVIKT: OKSYGENERINGSSVIKT

For lite oksygen

Pasienten puster, men lungene klarer ikke å ta opp nok oksygen. Typisk skyldes dette væske i lungene eller shunting. Shunting er alveoler som er sirkulert, men ikke ventilert, slik vi ser ved sammenfall av alveoler (atelektase). Vanlige årsaker til oksygenerissvikt på grunn av væske i alevolene er pneumoni, , lungeødem og ARDS, noe er galt med selve gassutvekslingen.
PaO₂ < 8 kPa · PaCO₂ normal/lav (uten oksygentilførsel)

TYPE 2 RESPIRASJONSSSVIKT: VENTILASJONSSVIKT

For mye CO₂

Ventilasjonen svikter, pasienten klarer ikke å opprettholde tilstrekkelig minuttvolum, fordi respirasjonsfrekvensen og/ eller dybden er utilstrekkelig. Eventuelt kan store mengder dødrom, alveoler som er ventilert, men ikke sirkulert, være årsak til respirasjonssvikt type 2. Vanlige årsaker til ventilasjonssvikt er forverring av KOLS, ufri luftvei, og hodeskade eller intoksikasjon med redusert pustedrive. .
PaCO₂ > 6 kPa · PaO₂ < 8 kPa(uten oksygentilførsel)

Definisjonen på respirasjonssvikt

Arteriell blodgass er gullstandarden.Følgende grenseverdier gjelder for pasienter på romluft. Respirasjonssvikt er tilstede om en av disse forekommer (1).

• PaO₂ < 8,0 kPa:
• Eventuelt gir SpO₂ < 90 % om blodgass ikke er tilgjengelig mistanke om respirasjonssvikt PaCO₂ > 6,0 kPa

Klinisk kan du se overfladisk pust, den kan være rask eller noen ganger svært langsom. En kan ofte se bruk av hjelpemuskulatur. Ved respirasjonssvikt og andre former for pusteproblemer, kan f.eks. den skrå halsmuskelen, bryst- og magemuskler jobbe aktivt for å bidra til å presse luft inn- og ut av lungene, dette kaller vi bruk av hjelpemuskulatur. Pasienten kan ha blålig misfarving av lepper (sentral cyanose) og være ute av stand til å snakke i hele setninger. I alvorlige og sene stadier, kan pasienten få redusert bevissthet. Husk at en rask respirasjonsfrekvens som bedrer seg, ikke alltid er et tegn på at pasienten er i bedring, det kan også være et tegn på utmattelse!

KOLS pasienter og oksygen

Pasienter med langtkommen KOLS kan stige i CO2 dersom de får unødvendig mye oksygen over tid. Dette er likevel ikke til hinder for at rikelig med oksygen kan gis kortvarig ved alvorlig oksygenmangel. Oksygenetilførselen bør imidlertid raskt titreres for å oppnå en saturasjon på 88-92% (svarende til PaO2 på rundt 8 kPa). Kjenner man verdiene for pasientens oksygenering i stabil fase, kan man sikte mot disse, samtidig som CO2 nivået overvåkes.

Vi frykter opphoping av CO2 fordi det kan sløve pasienten og si en såkalt “CO2-narkose”, Det er imidlertid viktig å være klar over at dette er et sent tegn, og at stigning i CO2 uansett er ugunstig for pasienten. I motsetning til det mange har lært, skyldes CO2-stigningen ved oksygenbehandling primært andre mekanismer enn redusert pustedrive (2). Derfor vil pasienten ikke nødvendigvis puste langsommere eller mer overfladisk, selv om de akkumulerer CO2 som følge av for aggressiv oksygenbehandling.

Behandling av respirasjonssvikt

Start med å leire pasienten godt sittende, hvis de er våkne og aksepterer det. Tilfør rikelig med oksygen på maske med reservoar til du har oversikt.

Strategier videre avhenger av om man har en oksygenringssvikt eller ventilasjonssvikt.

Ved oksygeneringssvikt er videre oksygentilførsel det viktigste tiltaket, CPAP/ tilførsel av PEEP kan også være nyttig, spesielt ved tilfeller av lungeødem eller atelektase.

Ved ventilasjonssvikt må pasientens minuttvolum i tillegg ofte økes. Dette kan oppnås med søtteventilasjon (munn til maske eller maske-bag), bruk av non-invasiv ventilasjon (BPAP/BiPAP) eller i alvorlige tilfeller intubasjon og respiratorbehandling.
Parallelt med dette må en forsøke å identifisere og behandle utløsende årsak, f.eks. antibiotikabehandling ved pneumoni eller forstøverbehandling ved bronkospasme.

Kilder:
Skjønsberg, O. H. (2026, 4. mai). Respirasjonssvikt. Store medisinske leksikon. https://sml.snl.no/respirasjonssvikt
Brill, S. E., & Wedzicha, J. A. (2014). Oxygen therapy in acute exacerbations of chronic obstructive pulmonary disease. International Journal of Chronic Obstructive Pulmonary Disease, 9, 1241–1252. https://doi.org/10.2147/COPD.S41476

Innholdet i denne artikkelen er kun ment for informasjonsformål og skal ikke anses som medisinsk rådgivning. Før du utfører medisinske prosedyrer, må du ha gjennomgått riktig opplæring, utdanning og sertifisering. Artikkelen kan inneholde feil, og vi påtar oss ikke ansvar for pasientbehandling eller utfall. Konsulter alltid med kvalifisert helsepersonell for medisinsk rådgivning og opplæring. Bruken av denne artikkelen erstatter ikke profesjonell medisinsk opplæring og sertifisering.