Preeklampsi, eller svangerskapsforgiftning, skyldes unormale sirkulasjonsforhold og inflammasjon i placenta. 

Oppdagelse og symptomer

Preeklampsi er en av de viktigste tilstandene som enkelt kan bli fanget opp på de rutinemessige svangerskapskontrollene, og danner mye av grunnlaget for at svangerskapskontrollene er som de er. De fleste gangene oppdages preekslampsi på rutineundersøkelser i form av blodtrykksendringer og proteiner i urinen. Andre ganger oppsøker kvinnen lege eller jordmor med symptomer som hodepinen epigastriesmerter, raskt økende ødemer etc. 

Veileder i fødselshjelp definerer preeklampsi som: “Preeklampsi defineres som nyoppstått hypertensjon etter svangerskapsuke 20 kombinert med nyoppstått proteinuri ELLER andre tegn på organdysfunksjon”. (1) 

Diagnostiske kriterier

Hypertensjon:
Systolisk BT > 140 mmHg eller diastolisk BT > 90 mmHg

Proteinuri:
U-stix: minst +1 på protein eller protein/kreatinin-ratio > 0,3 (fra tilfeldig urinprøve) 

Andre tegn på organdysfunksjon kan være:
Tegn på veksthemning hos fosteret, nyrepåvirkning (økt kreatinin), leverpåvirkning (forhøyede leverenzymer eller smerter i epigastriet), cerebrale symptomer: kraftig hodepine, synsforstyrrelser. Hematologiske funn: Lave trombocytter, tegn på intravaskulær koagulasjon (DIC) eller hemolyse.

Kvinner med høy risiko for preekslampsi blir ofte satt på en profylaktisk dose med acetylsalisylyre fra uke 12. 

Praktiske ressurser:
Huskekort: Akutte tilstander under graviditeten
Kompendium: Akutte tilstander under graviditeten

Behandling og oppfølging

Preeklampsi behandles alltid på sykehus, og målet er å holde blodtrykket under 150/100 mmHg for å unngå komplikasjoner. Full normalisering av blodtrykket er imidlertid ikke ønskelig før forløsning, da dette kan redusere blodstrømmen til placenta og dermed sette fosteret i fare. Det anbefalte målblodtrykket før fødsel er under 150 mmHg systolisk og 80–100 mmHg diastolisk. Etter fødsel tilstrebes et lavere blodtrykk, som regel <130– 140/80–90 mmHg. 

Preeklampsi ved kronisk hypertensjon

Hos kvinner som har kjent hypertensjon fra tidligere gjelder de samme blodtrykksgrensene. Disse kvinnene har da såkalt kronisk hypertensjon og skal følges og behandles med medikamenter som er forenlige med graviditet, vanligvis i regi av fastlege. Det er imidlertid viktig å være klar over at disse kvinnene har økt risiko for å utvikle preeklampsi, og at blodtrykksmedisiner kan maskere et stigende trykk. Dersom en gravid kvinne med kjent hypertensjon utvikler tegn på organaffeksjon, regnes det som preeklampsi. 

Definitive behandling

Den eneste definitive behandlingen av preeklampsi er å fjerne årsaken til sykdomsbildet – altså placenta. I praksis betyr dette at fødselen må igangsettes, eller at det gjøres keisersnitt, enten dersom symptomene ikke lar seg kontrollere, eller ved svangerskapsuke 37 dersom tilstanden er stabil og behandlingen fungerer, slik at graviditeten trygt kan fullføres så langt som mulig.