Hvert år dør omtrent 90 mennesker i Norge av drukning. Det er en av de ledende årsakene til ulykkesrelatert død på verdensbasis, og rammer alle aldersgrupper, selv om barn er spesielt utsatt. En god forståelse av hva drukning innebærer, og hvordan det bør håndteres, er avgjørende for å redde liv og minimere varige skader hos dem som overlever.

Hva er drukning – definisjoner

Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) defineres drukning som respirasjonssvikt forårsaket av nedsenking i, eller oversvømmelse av væske (1). Det er verdt å merke seg at definisjonen gjelder uavhengig av om pasienten overlever eller ikke: vi skiller mellom dødelig drukning og ikke-dødelig drukning, på samme måte som vi bruker begrepet hjertestans uavhengig av om pasienten overlever eller ikke. Opphold under vann som ikke fører til respirasjonssvikt, defineres ikke som drukning.

WHO klassifiserer ikke-dødelig drukning etter alvorlighetsgrad: mild påvirkning (våken, men hoster eller er lett tungpustet), moderat påvirkning (tydelige pustevansker eller desorientering) og alvorlig påvirkning (pustestans og/eller bevisstløshet). Denne enkle inndelingen hjelper oss med å raskt prioritere riktige tiltak.

Utdaterte begreper om drukning

Nærdrukning

Begrepet nærdrukning brukes ikke lenger i moderne terminologi. Enten har pasienten druknet, det vil si at vedkommende har fått respirasjonssvikt, eller så har vedkommende ikke druknet. Opphold under vann uten symptomer på respirasjonssvikt defineres derfor ikke som drukning. Begrepet nærdrukning blir ofte feilaktig brukt i sammenheng med begrepene under.

Tørrdrukning

Tidligere har man beskrevet tilfeller der pasienter har druknet uten synlig vann i lungene ved obduksjon som tørrdrukning. Dette fenomenet skyldes larynxspasme (kraftig sammentrekning av stemmebåndene) som hindrer både vann og luft i å nå lungene. Helt “tørre lunger” sees kun hos noen få prosent i rettsmedisinske obduksjoner (2).

Akuttbehandlingen ved drukning er identisk, uavhengig av om lungene fremstår «tørre» eller «våte». Begrepet tørrdrukning bør derfor unngås, da det kan skape en feilaktig oppfatning om at personer uten væske i lungene etter et kortvarig opphold under vann, kan risikere alvorlige komplikasjoner på et senere tidspunkt. En eventuell larynxspasme opptrer nesten alltid i forbindelse med selve hendelsen eller umiddelbart etterpå, og gir da umiddelbare og tydelige symptomer.

Sekundærdrukning og sendrukning

Sekundærdrukning eller sendrukning er basert på en medisinsk myte – forestillingen om at livstruende komplikasjoner kan oppstå timer etter en hendelse under vann, hos en person som umiddelbart etterpå var helt symptomfri. Det finnes ingen dokumenterte tilfeller av at dette har skjedd (2, 3).

Det er imidlertid viktig å være klar over at pasienter som allerede har symptomer etter en drukningshendelse, som vedvarende hoste eller lettere tungpust, kan oppleve forverring i løpet av de neste timene. Det skyldes gradvis sammenfall av aleoler (atelektase), shunting og tiltagende lungeødem som følge av alveoleskade og utvasking av surfaktant. Poenget er at dette forutsetter at vann har vært til stede i lungene under hendelsen, og at symptomene i slike tilfeller vil være til stede allerede fra starten.

Eventuelt kan lungeødem utvikle seg som følge av kraftige pustebevegelser mot en lukket luftvei (larynxspasme eller slapp tunge) det vi kaller «undertrykkslungeødem» Disse pasientene vil også ha tydelige symptomer når de kommer opp fra vannet.

Patofysiologi ved drukning

Lunger og oksygenering

Aspirasjon av vann skader lungene både umiddelbart og over tid. Vann som når alveolene, de små luftblærene i lungene hvor oksygenopptaket skjer, skyller bort surfaktant. Surfaktant er viktig for å holde alveolene åpne, og tap av surfaktant fører til sammenfall av alveolene (atelektase). Dette gir dårlig oksygenopptak og fører til en tilstand kalt alveolær shunt, hvor blod passerer gjennom lungevevet uten å bli oksygenert.

En annen alvorlig komplikasjon er ARDS (Acute Respiratory Distress Syndrome), som skyldes skade på alveolemembranen. Denne skaden gjør membranen mer gjennomtrengelig, slik at væske fra blodbanen lekker inn i alveolene og fører til lungeødem. Dette hindrer gassutvekslingen og gir betydelige pustevansker. Hvis vi ser bort fra drukning, utvikler lungeødem seg som oftest på grunn av alvorlig hjertesvikt, men her er det ødeleggelse av alveolemembranen som er årsaken og ikke hjertet!

Vannkvaliteten spiller også en viss rolle: drukningsulykker i vann forurenset med kloakk, olje eller andre kjemikalier gir høyere risiko for alvorlige lungeinfeksjoner og ARDS. Klorvann fra bassenger innebærer generelt lavere infeksjonsrisiko, men høye klorkonsentrasjoner kan irritere lungevevet.

Sentralnervesystemet

Hjernen er svært sensitiv for oksygenmangel. Selv kortvarig oksygenmangel i blodet (hypoksemi) kan føre til hjernecelledød og permanente skader på hjernevevet. Dette kan føre til død, eller alvorlige nevrologiske senkomplikasjoner. En vanlig og alvorlig komplikasjon etter en slik hjerneskade er hjerneødem, som gir økt trykk i hodet, noe som kan redusere blødstrømmen til hjernen og i verste fall kan føre til hjernedød.

Hjerte og sirkulasjon

Hjertet er også sårbart for oksygenmangel. Den vanligste hjerterytmen ved hjertestans som følge av drukning er pulsløs elektrisk aktivitet (PEA), en ikke-sjokkbar rytme. Likevel skal en alltid bruke hjertestarter hvis tilgjengelig, fordi både ventrikkelflimmer og ventrikkeltakykardi kan forekomme.

Nedkjøling (hypotermi)

Nedkjøling er vanlig i forbindelse med drukning, og den lave temperaturen spiller en todelt rolle. På den ene siden: når kjernetemperaturen faller, reduseres cellenes oksygenbehov, og hjernen kan tolerere lengre perioder med oksygenmangel. Dette er forklaringen på at pasienter hentet opp fra iskaldt vann etter lang tid likevel kan overleve. På den andre siden gir hypotermi økt risiko for hjerterytmeforstyrrelser, og kan forårsake væsketap via det vi kaller kuldediurese. Hypotermi gir blodkarssammentrekning i huden, som fører til sentralisering av blodvolumet. Dette feiltolker kroppen som et overskudd av væske, som den kvitter seg med via nyrene.

Hvis man er nedkjølt, kan man overleve både opphold under vann i lang tid og langvarig HLR med godt nevrologisk resultat. Man pleier derfor å si at “en druknet pasient er ikke død før vedkommende er varm og død.”

Drukning i ferskvann vs. saltvann

Det har tradisjonelt vært mye fokus på om pasienten druknet i ferskvann eller saltvann, men i praksis betyr dette lite for vurdering og behandling. Ferskvann er hypotont, det vil si at det inneholder færre oppløste partikler enn blodet. Ved drukning vil vannet derfor trekkes fra alveolene inn i blodbanen, fordi væske alltid trekkes mot der det er høyest konsentrasjon av oppløste stoffer, det vi kaller osmose. Drukning i ferskvann kan derfor gi risiko for ødleggelse av røde blodceller (hemolyse) og lavt natriuminnhold i blodet (hyponatremi).

Saltvann derimot er hypertont og trekker væske i motsatt retning, fra blodbanen til alveolene, noe som potensielt kan bidra til utvikling av lungeødem, med væske i alveolene. Ferskvann antas dessuten å inaktivere surfaktant mer effektivt enn saltvann, noe som kan øke risikoen for sammenfall av alveoler, atelektase (4).

Begge deler er teoretisk interessante, men behandlingen er alltid basert på symptomer og funn. Korrigering av natrium og andre elektrolytter gjøres alltid basert på blodgass eller blodprøver.

Klinisk presentasjon og vurdering av drukning

Drukningspasienter presenterer seg svært ulikt, fra kun lett påvirket til livløse. Pasienter som kun er lett påvirket, kan bli verre i løpet av de neste timene. Symptomatiske pasienter bør derfor observeres på sykehus med SpO₂-monitorering og gjentatt klinisk vurdering, da tiltagende atelektaser og lungeødem kan utvikle seg i dette tidsrommet.

Pasienter som har vært under vann, men er helt symptomfrie uten hoste, tungpust eller bevissthetspåvirkning med normal klinisk undersøkelse, trenger ikke å innlegges, men bør ikke være alene. De skal ha klare instrukser om å oppsøke helsehjelp umiddelbart ved utvikling av symptomer.

Husk også at den underliggende årsaken til at pasienten har kommet under vann, kan kreve oppfølging, f.eks. lavt blodsukker, kramper eller hodeskade.

Behandling av drukning

Førstehjelp

Prioriteten er alltid å gi frie luftveier og starte ventilasjon tidlig. Ved bevisstløshet og fravær av normal pust igangsettes HLR umiddelbart. Drukning skiller seg fra andre årsaker til hjertestans ved at oksygenmangel, ikke primært hjertesykdom, er årsaken. Derfor starter vi alltid med fem innblåsninger før vi går over til 30:2. Ikke bruk tid på å forsøke å tømme lungene for vann:

Tørk av brystkassen raskt og bruk hjertestarter så snart den er tilgjengelig, den vil analysere rytmen og avgjøre behov for støt. Ring 113 hvis pasienten er bragt i land, ring 110 hvis pasienten fortsatt er i vannet og det er behov for vannredning.
Bevisstløse pasienter med normal pust legges i sidelie.

Nakkestabilisering

Vær forsiktig med nakken hvis du ikke er helt sikker på hendelsesforløpet, spesielt hvis du mistenker en stupeulykke eller annen skade. Stabilisering av nakken skal likevel aldri forsinke eller gå på bekostning av livreddende tiltak som å sikre frie luftveier og utføre effektiv HLR.

Akuttmedisinsk behandling utenfor sykehus

Utenfor sykehus følges ABCDE-prinsippene:
A – Luftveier: Luftveishåndtering etter kompetansenivå. Intubasjon har ikke vist seg å forbedre langtidsoverlevelse med godt nevrologisk resultat ved hjertestans som følge av drukning.
B – Respirasjon: 100% oksygen initialt hos alle med hjertestans og ellers til situasjonen er stabilisert. Målet prehospitalt er SpO₂ over 90% (5).. Ved tegn til atelektase, shunting eller lungeødem (ARDS) vurderes PEEP-ventil på maske-bag, eller CPAP/BiPAP hos våkne, selvpustende pasienter.
C – Sirkulasjon: Start AHLR umiddelbart ved hjertestans. Ved kjernetemperatur under 32°C og pågående hjertestans skal transport med pågående HLR til sykehus med ECMO-kapasitet vurderes i samråd med spesialist. Medikamenter under AHLR anbefales generelt ikke ved kjernetemperatur under 30°C. Mer enn 3 sjokk anbefales heller ikke ved temperaturer under 30°C, men gjenopptas ved høyere temperatur. Mellom 30–35°C gis medikamenter kun hver 5. minutt, mot hvert 3. som normalt. (6).
D – Nevrologi: Vurder bevissthetsnivå regelmessig; mål blodsukker.
E – Eksponering og temperatur: Mål kjernetemperatur tidlig og gjentatte ganger. Aktiv oppvarming av hypoterme pasienter.

På sykehus

Pasienten blir ofte mottatt av traumeteam og vurderes systematisk etter ABCDE-prinsippene. Vurderingen inneholder typisk røntgen thorax, arteriell blodgass, laboratorieprøver med elektrolytter, lever- og nyreprøver, koagulasjon, serum etanol og blodsukker. EKG tas alltid; ekkokardiografi vurderes hos sirkulatorisk påvirkede pasienter. CT caput ved vedvarende bevissthetspåvirkning eller mistanke om hodeskade.

Pasienter med vedvarende lett respirasjonssvikt kan behandles med high-flow nasal oksygen (HFNO) eller CPAP/BiPAP. Intubasjon og respiratorbehandling kan bli aktuelt i mer alvorlige tilfeller.

Antibiotika gis ikke rutinemessig, men kan vurderes ved drukning i sterkt forurenset vann (kloakk).

Drukning hos barn – særlige hensyn

Barn er spesielt utsatt for drukningsulykker og nedkjøles raskere enn voksne på grunn av stor kroppsoverflate i forhold til kroppsvekten og lite underhudsfett (7).

Prinsippene for førstehjelp og behandling er i utgangspunktet like: Start alltid med fem innblåsninger ved start av HLR. For lekfolk videreføres 30:2 som hos voksne. Helsepersonell bruker 15:2 hos barn etter de første fem innblåsningene. Hos spedbarn (under ett år) holdes hodet i nøytral stilling, og innblåsningene gjøres over nese og munn samtidig. Det anbefales også å legge et lite teppe eller en klut under skuldrene for lettere å oppnå nøytral stilling og frie luftveier hos spedbarn.

Ved drukning uten hjertestans er det lav terskel for konferering med barnelege, med tanke på innleggelse til observasjon selv ved milde symptomer. Barn med alvorlige hendelser kan ha behov for ECMO.

Prognose ved drukning

De viktigste prognostiske faktorene ved drukning er tid under vann, vanntemperatur og tid til effektiv HLR. Kortere nedsenkningstid og kaldere vann gir generelt bedre prognose. Pasienter som bringes opp av vann med spontan sirkulasjon og adekvat respirasjon har god prognose.

Innholdet i denne artikkelen er kun ment for informasjonsformål og skal ikke anses som medisinsk rådgivning. Før du utfører medisinske prosedyrer, må du ha gjennomgått riktig opplæring, utdanning og sertifisering. Artikkelen kan inneholde feil, og vi påtar oss ikke ansvar for pasientbehandling eller utfall. Konsulter alltid med kvalifisert helsepersonell for medisinsk rådgivning og opplæring. Bruken av denne artikkelen erstatter ikke profesjonell medisinsk opplæring og sertifisering.

Kilder

World Health Organization. Drowning. Genève: WHO; oppdatert 13. desember 2024 [sitert mai 2026]. Tilgjengelig fra: https://www.who.int/news-room/fact-sheets/detail/drowning
Szpilman D, Sempsrott J, Webber J, et al. 'Dry drowning' and other myths. Cleve Clin J Med. 2018;85(7):529–35.
American Red Cross. Debunking the existence of dry or delayed/secondary drowning. Oppdattert 2024.[sitert mai 2026] Tilgjengelig fra: https://www.redcross.org/take-a-class/resources/articles/dry-or-delayed-secondary-drowning?srsltid=AfmBOoph-KvGFPwchgfjlq1HPhoAJrRqAuxzvkJLlHFyrMYBwl_OmjZs
Michelet P, Dusart M, Boiron L, et al. Drowning in fresh or salt water. Eur J Emerg Med. 2019;26(5):340–4.
Johansen IH, Blinkenberg J, red. Drukning. I: Legevakthåndboken. Oslo: Gyldendal Akademisk / NKLM; [sitert mai 2026]. Tilgjengelig fra: https://www.lvh.no/naar-det-haster/drukningsulykker/drukning
Nasjonal kompetansetjeneste for traumatologi. Faglig retningslinje for håndtering av aksidentell hypotermi. Oslo: NKT-Traume; 2019.
Rajka T, Heltne JK. Drukning. I: Akuttveileder i pediatri. Helsebiblioteket; 2013. [sitert mai 2026] Tilgjengelig fra: https://www.helsebiblioteket.no/innhold/retningslinjer/pediatri/akuttveileder-i-pediatri/1.akutte-prosedyrer-og-tilstander-inkludert-ulykker/1.11-drukning